Dette har skjedd siden sist...

Vi har jobbet alle fire på "La Esperanza". El Verbo skal åpne et nytt barnehjem, men dette er ikke helt klart enda, derfor kom det rundt 20 nye unger sist uke, som skal bo der midlertidig. Jeg har hatt en del klumper i halsen og tårer i øynene etter å ha prøvd å trøste barn som nettopp har reist fra foreldrene sine...



Vi har fått nye naboer i kjelleren - et amerikansk ektepar, der den ene halvdelen snakker norsk.

Vi har hatt noen koselige dager hos våre venner i Cañar, og fått være med dem i gym- og engelsktimer på Mushuk Kawsay.





Vi har med stor entusiasme og interesse besøkt inkaruinene Ingapirka.



Jeg har med litt skepsis prøvd meg på nærkontakt med alpakkaer og lamaer.



Jeg og Siv har fått mye skryt for vår effektivitet under vaskedugnaden i kirka.



Jeg har feiret 51-årsdagen til vertsfar med almuerzo i kirka deres og en Frozen Cappuchino på stamstedet Tutto Freddo.

Jeg har begynt å stresse litt med det faktum at det bare er halvannen måned igjen i Cuenca.

For å lette litt på stresset har vi laget en liste over ting som skal gjennomføres i løpet av disse halvannen månedene...

Vi har tatt turistbussen i Cuenca, som vi har snakket om siden første dagen i dette landet. Sikkerheten var selvfølgelig på topp - bussen tutet når vi måtte dukke for strømledningene! Pausen på utsiktsfjellet ble brukt til å ta mange nydelige teambilder:



Vi tilbrakte en lørdagskveld med folk fra kirka til Maria og Johanne, og jeg lærte noen nye, viktige kulturelle koder:
- Å trekke på skuldrene betyr ikke "Jeg vet ikke", men "Jeg bryr meg ikke"... Lurer på hvor mange jeg har rukket å fornærme?
- Å gå med skjerf er kun mote for menn i Ecuador. Ikke rart folk har kommentert det når hele team Cuenca har pyntet seg med skjerf...

Jeg er heldig!

Jeg bare må skrive om hvor fantastisk det var å være tilbake på barnehjemmet igjen idag...

På vei til jobb snakket jeg og Maria om at vi kanskje måtte bruke litt tid på å bygge opp tillit hos ungene igjen, siden det var så lenge siden vi hadde sett dem. Idet vi rundet hjørnet så vi skolebussen med ungene fra barnehjemmet, og noen sekunder senere kom rundt 15 unger springende og overfalt oss med klemmer og kyss... Det er i sånne øyeblikk jeg virkelig husker på hvor heldig jeg er!


Jeg hadde nesten glemt hvor søte de er!

Ja, jeg storkoser meg på La Esperanza, og nei, jeg har ikke veldig lyst å skifte jobb...

Brigada Medica

Denne uken har jeg fått være med på noe utrolig spennende - og noe jeg aldri hadde drømt om da jeg dro fra Norge!

Vi var i Catamayo, en liten by helt sør i Ecuador, sammen med et team fra den amerikanske organisasjonen Global Health Outreach. De tilbød gratis legehjelp til fattige i området, og teamet mitt var med som oversettere. Tro det eller ei, det gikk faktisk mye bedre enn forventet!



Vi fikk heldigvis de "lette" oversettelsesjobbene... To dager var jeg på "Health Education". Vi var ute blant folk som ventet på å komme inn på klinikken, og snakket om diaré, hygiene, rent vann og så videre... Størsteparten av tiden gikk likevel med til å prate med dem som ventet. Ecuadorianere flest er skikkelig åpne menneskere, så vi fikk mange gode samtaler... Mange satt lenge i kø, og mange kom tilbake flere dager på rad. Det var ekstra kjekt når folk jeg hadde snakket med en dag, kom bort dagen etterpå og ville snakke mer!

Mange ecuadorianere har enten aldri hørt om Norge, eller så de ingen anelse om hvor det ligger. Overraskelsen var derfor da jeg fortalte at jeg var fra Norge, og ei dame svarte: "Det er der hvor prinsessen heter Mette-Marit!"



De tre siste dagene var jeg på Triage, som jeg ikke aner hva betyr på norsk. Det var ihvertfall her alle pasientene kom før de ble sendt videre til legene. Her satt en sykepleier, en sykepleier og jeg, og spurte alle pasientene hva som hva problemet deres. Takket være pugging av kroppsdeler på forhånd, og at mange sykdommer har lignende navn på spansk og engelsk, gikk det veldig fint! Før vi gjorde oss ferdige, spurte vi alltid om personen hadde lyst å be sammen med oss. Åpne som folk er her når det gjelder religion, svarte så godt som alle ja, og var veldig takknemlige for tilbudet. Det ble mange fine opplevelser, og mange rørende møter med mennesker som ikke hadde det så lett.



Amerikanere vi dro sammen med var utrolig koselige, og lette å prate med. Det var masse folk på min alder, blant annet en skoleklasse som var på studietur. Setningen vi hørte mest i løpet av uka var nok "Wow, that´s really amazing". For amerikanerne var det visst veldig amazing at vi var fra Norge, at vi bor i Ecuador, at vi har sett de norske fjordene og at vi snakker tre språk... Morsomt!



Ellers var det skikkelig herlig å høre lovsang og andakter på engelsk! Kristendom-spansk er ikke den letteste, så det er litt begrenset hvor mye jeg får med meg i Nuestro Salvador...

Nå er jeg tilbake i Cuenca, og klar for hverdagen igjen. Idag er første dag på barnehjemmet på tre uker - så jeg gleder masse meg til å se ungene igjen!

Julefeiring og juleferie

Etter noen særdeles opplevelsesrike uker, er det på tide med en skikkelig bloggoppdatering... =)

Jeg hadde gledet meg til julen i Ecuador, men likevel ikke hatt veldig høye forventninger på det punktet som kalles "julestemning"... I løpet av juledagene fikk jeg erfare at når forventningene er litt lave, blir opplevelsen desto bedre!

Julaften dro vi ut for å se på "pase del niños", en parade som minnet mye om et norsk 17.mai-tog! Kjekt å oppleve denne markeringen, og ikke minst folkelivet i Cuenca. På julekvelden var det stor stemning her i huset! Juleribba ble god, vi hadde julemusikk, en brus som minner om julebrus, julekaker, lesning av juleevangeliet, noen få julegaver og gang rundt et plastikktre vi fant i kjelleren. Senere dro vi også på katolsk midnattsmesse, hvor vi fikk se hvordan man velsigner Jesus-dukker for at den videre skal bringe velsignelse over familiene. Det ble en veldig koselig kveld sammen med tre kjekke jenter, og en opplevelse jeg tror jeg vil være glad for å ha med meg videre.






Dagen etterpå var vi i juleselskap hos vertsfamilien min. Alltid koselig å treffe dem, men selve juleselskapet var ikke så "big deal" som jeg hadde trodd... Det var ferdigkjøpt kalkun på plastikktallerkener i sofaen, og etter et par timer var alle gjestene reist hjem. Ettermiddagen og kvelden ble tilbrakt sammen med Canar-jentene og Ane og Ragnhild, før vi 2. juledag var klare for ferie! Vi tok buss ned til Guayaquil, og følte vi var kommet til en annen verden da den varme, fuktige lufta slo imot oss idet vi gikk ut av bussen. Det ble tatt farvel med Brasil-farerne, og vi satte kursen mot første stopp: Playas. Her var vi de eneste gjestene på et svenskeid hostell, observerte trekking av garn, og nøt livet på stranda, i bassenget og i hengekøyene.




Etter to dager satte vi kursen mot Manglaralto - feriens minste by, med feriens nydeligste strand. Her spiste vi almuerzo på et heller tvilsomt sted, og fikk en del tilskuere da vi lekte på stranda. På kvelden dro vi til "Hippie-byen" Montañita - og ja, det var akkurat så hippie-aktig som vi hadde blitt fortalt.






Allerede dagen etterpå dro vi til fiskerlandsbyen Puerto Lopez. Her besøkte vi stranda "Los Frailes" som lå inni en nasjonalpark, og dro på båttur til "fattigmanns-Galapagos", Isla de Plata. Her fikk vi snorklet, og tatt ca. 100 bilder av fugler med blå føtter! Kveldene ble tilbrakt i en fluktstol på stranda, med en nydelig, iskald juice i hånda!




Nyttårshelga ble tilbrakt utenfor Manta sammen med Ane og Ragnhild. Vi bodde på et hostell med masse gjestfrie, hjelpsomme folk. Her var det bare å forsyne seg med det vi måtte finne i kjøleskapet! Nyttårsaften spiste vi god mat, og stresset litt rundt i Manta for å lete etter liv og stemning. Til slutt gav vi litt opp det siste, og koste oss i stedet sammen med is, stjerneskudd, fyrverkeri og observering av brennende dukker. Kvelden etterpå ble vi invitert på bålbrenning på stranda. Sankthansbål på første nyttårsdag er koselige greier!





Neste stopp var Quevedo - byen vi bare stoppet i fordi vi ikke gadd en 12-timers busstur i strekk. Til tross for våre lave forventninger, og at alle ecuadorianere flirte av oss da vi sa vi skulle til Quevedo, var denne byen en positiv overraskelse. De store attraksjonene her var kinamat og et mini-sightseeing-tog.



Etter en spektakulær busstur gjennom jungel og over høye fjell, ankom vi Latacunga. Etter den varme og litt klamme kysten, var det litt deilig med frisk fjelluft! I Latacunga ble joggeskoene og turbuksa flittig brukt. Sammen med vår kjære guide Diego, dro vi oppover mot Cotopaxi - verdens høyeste aktive vulkan. Vi gikk fra 4500 m.o.h. opp til ei "hytte" på 4800 m.o.h. Definitivt den tyngste turen jeg har hatt noensinne, selv om strekningen vi gikk sikkert ikke var mer enn en kilometer... På veien ned fikk vi oppleve snøfall!






Dagen etter dro vi igjen på tur med Diego, denne gangen til Quilotoa - som også er en vulkan, fylt av en innsjø. Høydepunktet var definitivt å ri på muldyr opp fra bunnen og opp!






I Baños vendte det fortapte teammedlem tilbake til flokken, og teamet var igjen komplett! Denne byen tilbyr en haug av opplevelser, og skryter av seg selv med slagordet "Et minutt i Baños er mer verdt enn tusen år i Paris". Siden jeg hadde overvunnet noe av min frykt ved å ri på muldyr, tok vi her enda skritt og dro på ridetur med hester! Senere på dagen pleiet vi ømme muskler med gjørmebad og massasje... =)




Etter sammenlagt rundt 33 timer i buss til samme pris som en fra Hurdal til Oslo, kom vi idag tilbake til Cuenca - litt slitne, men meget fornøyde og med ubeskrivelig mange gode minner i bagasjen! Det har vært en fantastisk ferie, og jeg føler meg utrolig heldig som hadde muligheten til å reise rundt, og se så mange deler av dette flotte landet!

Imorgen er det ut på tur igjen - denne gangen til Catamayo sammen med et amerikansk medisinsk team fra klinikken jeg skal jobbe på senere. Teamet skal gi gratis legehjelp til fattige, og vi skal oversette fra spansk til engelsk. Ønsk oss lykke til!