La Esperanza

Tenkte jeg skulle skrive litt om La Esperanza (Håpet), altså barnehjemmet som jeg har tilbrakt de siste tre ukene på. Jeg og Maria har jobbet her i 3 uker allerede, og har bare 3 uker igjen! Det er egentlig litt skummelt å tenke på... Når vi først har fått tillit hos og blitt så glad i disse ungene, er det litt fælt å skulle forsvinne etter bare 6 uker...

Den aller første dagen vi var på La Esperanza, spurte noen av småjentene meg og Maria: "Har dere mamma?" og "Har dere pappa også?" Ungene lurer en del på hva slags forhold vi har til foreldrene våre... "Bor søstrene dine sammen med foreldrene dine?". Hvis jeg viser eller lærer ungene noe, spør de ofte: "Har du lært dette av mammaen din?" Selv om vi ikke vet så mye om bakgrunnen til de enkelte barna, vet vi at de har til felles at foreldrene deres ikke klarer å ta godt nok vare på dem. Noen foreldre har reist til USA, og etterlatt barna hos besteforeldre som er for gamle og syke til å ta vare på dem. Andre sliter med psykisk sykdom, eller misbruker alkohol/narkotika. Andre igjen har vært voldelige mot barna sine, eller misbrukt dem seksuelt.

Som regel jobber vi om ettermiddagen, fra 13 - 18. Barna kommer hjem fra skolen i 13-tida, så da hjelper vi dem først med å skifte fra skoleuniform til vanlige klær, før de skal spise middag. Etter middag er det leking ute i et par timer. Dissene er den store hiten blant barna, så der tilbringes mye tid... Ellers får vi trent lårmuskelene når ungene vil gynge, og vektfordelingen ikke er helt riktig...




Senere hjelper som regel en av oss ungene med leksene. Siden spansken vår stort sett rekker til å hjelpe 1. og 2.klassingene med sine lekser, er vi glad for at det kommer andre frivillige leksehjelpere nesten hver dag. Den som ikke hjelper til med leksene, vekker og steller de 4 minste barna, som har seg en middagslur midt på dagen.



På slutten av dagen, når ungene har dusjet og gjort seg klar for kvelden, setter ofte hele gjengen seg ned for å se på en film. Etter noen rimelig intense timer, er det herlig at tempoet roer seg litt. Når jeg sitter der, og ungene kommer springende for å sette seg på fanget mitt eller i armkrokene mine - da kan jeg ikke unngå å tenke på hvor heldig jeg er som får være her i noen uker! Det oppleves veldig meningsfylt å tilbringe tid sammen med dises barna!

Den største utfordringen er å føle at jeg ikke strekker til... Det er vanskelig å klare å gi nok, og like mye, oppmerksomhet til alle barna. De sloss om oppmerksomheten til meg og Maria, og til de andre som jobber der. Hvis jeg leker med en unge, setter meg ved siden av en av dem, eller tar en av dem opp på fanget - så er det nesten alltid noen andre som blir lei seg for at det ikke er de som får oppmerksomheten.

Disse barna har det etter forholdene bra. De får bo på et barnehjem istedenfor sammen med foreldre som ikke er istand til å ta vare på dem. De har det de trenger av materielle ting. De blir behandlet veldig bra av de ansatte på barnehjemmet. Likevel er det så altfor tydelig at de hungrer etter oppmerksomhet. De er så mange barn her, som på dele på fangene, klemmene og omsorgen fra de voksne...



Til slutt må jeg si at jeg er utrolig imponert over den innsatsen de andre ansatte på La Esperanza gjør! Tre av damene bor på barnehjemmet, og har kun en fridag en sjelden gang iblant. De deler rom med hverandre, og med flere av barna - altså null privatliv. Snakk om å ofre et vanlig, behagelig liv for å gi disse barna en bedre hverdag!

Og bare for at ingen skal lure - ja, jeg har fått tillatelse til å legge ut bilder av barna... =)

Første store utflukt

Denne langhelga hadde vi fri, og frihelga skulle utnyttes godt! Vi tok turen til hovedstaden Quito, og hadde noen flotte, opplevelsesrike dager der! Siden vi fant billige billetter og var gira på å spare tid, fløy vi opp til Quito. Der ble vi hentet på flyplassen av en mann fra hostellet. På plakaten hans stod det klingende navnet Janne Hanne Harbo... Ikke vet jeg hvordan han har fått det til!

Etter en lang kjøretur gjennom Quitos travle gater og mange lyskryss kom vi endelig fram til Colonial House. Fra utsiden så det en smule tvilsomt ut, men på innsiden var hostellet utrolig koselig! Skikkelig backpacker-stil, med masse farger og indianersuvenirer på alle vegger. Dama som drev hostellet serverte oss nydelig frokost hver morgen, og hjalp oss med transport rundtomkring i Quito, som var mye større enn jeg hadde sett for meg...









Lørdag gikk turen til Otavalo, en by et par timer utforbi Quito som er kjent for sitt enorme indianermarked! Her var det masse farger, masse inntrykk og masse ivrige selgere. Etterhvert ble jeg nokså rutinert på pruting! Jeg hadde nesten ikke handlet noe før jeg kom til Otavalo, og kommer nok nesten ikke til å handle noe mer heller - for etter noen timer på markedet der følte jeg hadde jeg hadde fått min dose av suvenirer og indianerklær... =)





Søndag var vi igjen klare for utflukt, denne gangen til "Mitad del Mundo" - midten av verden. Vi besøkte både den "offisielle" ekvatorsirkelen; et svært monument bygd av spanjolene, og den egentlige ekvatorsirkelen; som indianerne regnet seg fram til og som ved hjelp av GPS nå har vist seg å være riktig. Interessant!

Mens vi var her oppstod en del pinlige hendelser... For eksempel; som hvite jenter i Sør-Amerika har vi vent oss til en del oppmerksomhet i form av plystring osv på gata, men at det skulle være attraktivt å fotografere seg selv sammen med hvite jenter på ekvatorsirkelen hadde vi ikke regnet med!

Team Cuenca på ekvatorsirkelen...



.. og på den egentlige ekvatorsirkelen :)



Lamaer (eller alpakkaer?)



Senere på dagen tok vi "Teleferiqo", en taubane opp på fjellet ovenfor Quito... Før vi kom så høyt at vi var over skylaget, var det kjempeflott utsikt over byen! På toppen slo jeg nok en gang høyderekorden min, denne gangen var vi på 4100 m.o.h. Det stod skilt om at en ikke måtte springe, noe som ikke akkurat fristet særlig heller...



Her fant vi ei lita kirke - utsmykningen var ikke akkurat slik vi er vant med i fjellkirker...



Til vår store glede gikk Harry Potter på engelsk i Quito! (I Cuenca har de den bare dubbet til spansk, ikke like fristende...) Søndagskvelden ble derfor tilbrakt foran kinolerretet... =) Den kvelden var jeg stuptrøtt etter en dag med masse opplevelser og inntrykk, og var glad da jeg endelig kunne slenge meg ned på senga i vårt koselige hostellrom.

Mandag tok vi på oss indianerbuksene og ryggsekkene, tok med oss turisthåndboka og kameraene, og var klare for skikkelig sightseeing i Quito. Vi tråkket gatene i gamlebyen, og var innom et par av byens cirka 40 kirker og katedraler! I den siste kirken var det både suvenirbutikk og kafe i tårnet. Vi avsluttet den fine helga i Quito med en forfriskende jugo og utsikt over byen. Da gjenstod bare 9 timer i buss hjem til Cuenca...





En busstur i Ecuador inneholder ganske mye mer enn det en busstur i Norge gjør... Blant annet kommer det stadig vekk inn selgere og prøver å selge deg frukt, drikke, is, snacks, eller lignende. Egentlig ganske underholdene når man sitter og kjeder seg litt på bussen! Denne mannen her underholdt oss en god stund med gitar- og panfløytespilling...



Det har altså vært ei kjempeflott helg! Egentlig føles det som vi var borte mye mer enn ei langhelg, for vi opplevde så mye på kort tid... Vi er heldige som har muligheten til å reise og oppleve så masse!

Nå er jeg klar for to uker til på Esperanza! Også er det visst bare halvannen uke til jul, så det blir nok litt juleforberedelser også i dagene framover... =)